Grieg for unge

Edvard Grieg Museum Troldhaugen og Bergen Off. Bibliotek har gått sammen om å lage nettsidene ”Grieg for unge” som et av institusjonenes bidrag til Grieg-året 2007.

Harmonienes rike

”Jeg har funnet at den dunkle dybde i vår folkemusikk har sitt grunnlag i dens uante harmoniske muligheter. I min bearbeidelse av op. 66 og også ellers har jeg forsøkt å gi uttrykk for mine anelser om de skjulte harmonier i våre folketoner.” (Brev til H. Finck, 1900).

Edvard Griegs første store arbeid med folketoneskatten fulgte like etter den store suksessen med a-moll konserten og den minst like store tragedie som tapet av datteren Alexandra var. I den tunge tiden etter Alexandras død ble derfor arbeidet med Lindemans folketoner både til trøst og inspirasjon. Det første store verk med arrangementer av folketoner, 25 norske folkeviser og danser, opus 17 ble resultatet.

De 25 stykkene er formet som en stor bue med Solfager og Ormekongen, nr. 12 som høydepunkt. Dette stykket, som sikkert har røtter helt tilbake til middelalderen, får i Griegs arrangement en storslagen verdighet gjennom rytmisk spenst og rik harmonikk.

Under en fjelltur på Hardangervidda i 1886 sammen med Julius Röntgen og Frants Beyer, hadde Grieg harmonisert en folketone som Beyer hadde med seg. Det var et resultat av dårlig vær. En dag med silregn og skodde var de tre henvist til innomhuslige sysler. Beyer foreslo at komponistene skulle komponere noe. Dette ble bifalt, og Beyer skrev ned en folketone han hadde hørt som fjortenåring , ”Den største dårlighet” (nr. 2 i op. 66) og ga den til Grieg.
”Grieg rev seg i håret og utbrøt i pianissimo – ’for fanden! ’ – Så ble det stille, hvorpå han grep blyanten og skrev og skrev helt til melodien var ferdig harmonisert – virkelig et eksempel på inspirasjon og innlevelse.” (Beyer til Finck etter Griegs død)

Dette forsøket – uten komponisthytte eller klaver – var så vellykket, at da han litt senere, sammen med Nina tilbrakte to uker på Fossli Hotell ved Vøringsfossen, ba om å få tilsendt nye ladninger med folkeviser fra Beyer.

Melodiene til opus 66 hadde Beyer stort sett samlet i Sogn og i Jotunheimen. Han hadde hørt dem av budeier, bønder og gamle koner. Noen var egentlig en form for skillingsviser, men de hadde fått sin egen melodiske og harmoniske utforming preget av folkemusikktradisjonen.

Med unntak av den aller siste folketonen, Gjendines bådnlåt, er alle de andre samlet og nedskrevet av Frants Beyer. Opuset er selvsagt tilegnet ham.

Det aller siste stykket i opuset er, etter det vi vet, den eneste folketonen Grieg har skrevet ned selv. Sommeren 1891 var han med vennene Röntgen og Beyer i Jotunheimen, og de kom inn til Skogadalsbøen. Der gjette den unge og fagre Gjendine Slaalien fra Bøverdalen sammen med andre jenter fra trakten. Hun var en enestående jente – knapt 20 år gammel. Dagen lang ledsaget hun all sin gjerning med sang, og det fløt hele tiden nye sanger og melodier fra hennes vakre munn.

Gjendine hadde ikke bare dyrene å se etter. Hun hjalp også til med pass av søsterens lille jentebarn. En dag da hun kombinerte melking med ungepass, sang hun en liten religiøs vuggesang – bysset og melket. Grieg var i nærheten, og han ble straks betatt av denne vakre melodien. Med kuryggen som skrivepult kunne han notere den ned mens Gjendine sang. Ikke rart at Grieg omtalte dette opus 66 som ”frisch vom Kuh”. Sangen har en typisk Griegsk klang. Den minner med sine dreininger omkring ledetonen om melodien han brukte i Ballade i g-moll, op.24

Slåtter opus 72 bygger på hardingfeleslåtter i tradisjon etter Myllarguten.
Røtnams-Knut (opus 72 nr. 7) var en kjent og fryktet skikkelse i Telemarken. Han møtte opp – bedt eller ubedt – i alle tilstelninger enten det var bryllup eller gravøl. Hans bidrag enten det var til fest eller sorg var å egge til strid og slåsskamp. Og han var både sterk og kaut. Det var ingen som kunne kaste ham ut. Men så hendte det seg at sognet fikk ny prest, og han var ingen hvem som helst. Ved neste anledning Knut’n egget til strid, tok ny-presten og kastet ham hodestups ut gjennom døra – uten å åpne den først. Det sies at hullet i døra er der fremdeles.
I Tussebrureferda på Vossevangen (nr.14), blir et eventyrlandskap tegnet med sikker Grieg-pensel før selve brurefølget kommer skridende. Det er både høytid, pompøsitet og ikke så lite glimt i øyet i dette følget.

Tekstansvarlig: Erling Dahl jr.

Utskriftsvennlig versjon

Oppdatert 19.01.07